Nattematingene du kommer til å savne
Mens det står på, er det bare tretthet. Etterpå viser det seg å ha vært den ene timen i døgnet der dere to var alene i verden.
Av Baby Kangoo Team
Ingen liker dette mens det skjer, og den som sier noe annet, husker det på avstand.
Der og da er det mørkt, du er ikke ferdig med å sove, og det er god sjanse for at du regner stille på hvor mange timer som er igjen. Ingenting ved det føles som noe du ville hatt tilbake.
Og likevel er det dette foreldre oftest nevner når de blir spurt hva de savner.
Hvorfor det snur
På grunn av hva det var, under trettheten.
Det var den eneste delen av døgnet uten noen andre i. Ingen telefon verdt å se på, ingenting som skulle overstås, ingen som kom. Én voksen, én veldig liten person, én lampe. I noen måneder hadde du en slik time hver eneste natt, og du kommer nesten sikkert aldri til å ha noe lignende igjen.
«Det var den eneste timen det året der ingen ville noe av meg, bortsett fra han.»
Det går ikke an å kjenne det mens det står på. Utmattelse er en dårlig linse for å oppdage at noe er sjeldent.
Hva som faktisk forsvinner
Ikke selve saken — du kommer til å huske at nattematingene fantes. Det som forsvinner er alt som var spesifikt ved dem.
Hvilken stol. Hvilken side av rommet lyset kom fra. Den bestemte lyden barnet lagde når det var nesten ferdig og nesten sovnet. Hva du gjorde med den ledige hånda. Hva du tenkte på klokka fire om natta, natt etter natt, som sannsynligvis var de samme tre tingene.
Og slutten er usynlig, slik alle slutter er. Det finnes en siste nattmating, og ingen vet at den er den siste, og uka etter er rutinen rett og slett en annen.
Fem linjer, én gang
Du kommer ikke til å føre dagbok i denne perioden, og du bør heller ikke prøve.
Men én gang — én natt, på telefonen, med én hånd, mens det fortsatt er sant:
- Hvor du sitter, og hvordan lyset er
- Hvilke lyder rommet har på den tida av døgnet
- Hva barnet gjør med hendene
- Hva du tenker på, ærlig, også de kjedelige delene
- Hva du kan se ut av vinduet, hvis du ser noe
Fem linjer. Ti minutter av en natt du uansett var våken.
Hvorfor akkurat denne
Av alt som er verdt å skrive ned det første året, er dette det som endrer seg mest mellom å leve det og å huske det.
Det meste andre huskes omtrent som det var. Dette huskes omvendt — som tretthet mens det skjer, og som ømhet etterpå. Og den andre versjonen er den du sitter igjen med resten av livet.
Notatene du gjør nå er den eneste sjansen til å ha begge.